Noen vet at det foregår noe inni dem, uten å vite hva. Hjertet slår raskere, nakken er stiv, dagen tynger, og spørsmålet «hva føler du?» blir stående uten svar. Aleksitymi betegner denne vansken med å identifisere sine egne følelser og sette ord på dem. Det er ingen diagnose, ingen kjølig legning, og framfor alt ikke et fravær av følelser.
Hva ordet betegner
Begrepet ble laget på begynnelsen av 1970-tallet av psykiateren Peter Sifneos, ut fra gresk: bokstavelig ingen ord for følelser. Han beskrev pasienter som kunne fortelle om dagen sin i detalj, men som stanset så snart de skulle si hva den hadde gjort med dem.
Aleksitymi står verken i DSM-5 eller i ICD-11 som en selvstendig lidelse. Det er et transdiagnostisk trekk: en egenskap som fordeler seg i grader i befolkningen, og som finnes på tvers av svært ulike diagnoser uten å tilhøre noen av dem. Man har det altså i større eller mindre grad, og grensen som skiller «høy» fra resten, er en statistisk konvensjon. Anslag i den generelle befolkningen ligger ofte rundt én person av ti, med store forskjeller etter verktøy og land.
Tre vansker, ett spørreskjema
Det mest brukte verktøyet er TAS-20, en selvutfyllingsskala med tjue utsagn som deler trekket inn i tre faktorer.
- Å identifisere følelsene sine: å skille sinne fra frykt, tristhet fra tretthet, og å skille følelsen fra de kroppslige fornemmelsene.
- Å beskrive dem for andre: å finne ordene, i rett øyeblikk, til et annet menneske. Noen identifiserer ganske godt innvendig og stopper bare her.
- Utadrettet tenkning: en markert forkjærlighet for det konkrete, for fakta og mekanismer, framfor den indre verdenen.
De tre delene følges ikke ad: man kan ligge høyt på de to første og lavt på den tredje, som også er den faktoren som er mest omdiskutert psykometrisk.
En innvending kommer stadig igjen, og den er solid: å be noen vurdere sin egen evne til å kjenne igjen følelser gjennom et spørreskjema er å be dem bruke nettopp det verktøyet som mangler. Derav versjoner som skåres av en observatør. En skår betyr først noe når den drøftes med en fagperson.
Det er ikke et fravær av følelse
Det er den sentrale forvekslingen, og den gjør skade. Følelsen er der: kroppen reagerer, humøret skifter. Det som stopper opp, er trinnet med gjenkjenning og ord, ikke frembringelsen av følelsen. En person med sterk aleksitymi kan gråte i en begravelse, knytte seg dypt til noen, og likevel være ute av stand til å forklare hva som foregår inni seg.
Derav seiglivede misforståelser. Taushet leses som likegyldighet, et uttrykksløst ansikt som forakt, og «jeg vet ikke» som en nekting av å samarbeide, når det ofte er det ærligste svaret.
Den mest stigmatiserende myten gjør aleksitymi til et synonym for manglende empati, ja til og med til et tegn på psykopati. Det er feil, og det må sies tydelig. Vansken gjelder først og fremst ens egne følelser; besværet med å lese andres, som også er vanlig, ligner en forsinket avlesning, ikke likegyldighet. Ingenting av dette fritar noen for ansvar: å ikke kunne navngi det man føler, gir ingen rett til å såre.
Kroppen før ordene
Mange beskriver samme forløp: først et fysisk signal, følelsen utledet i etterkant, iblant flere timer senere. En sammenbitt kjeve viser seg å ha vært sinne når møtet er over. En uforklarlig tretthet viser seg å ha vært tristhet dagen etter.
Den kroppslige veien forklarer hvorfor aleksitymi lenge har vært studert i psykosomatisk medisin. Den forklarer også en praktisk risiko: uten et tidlig følelsesmessig varsel fortsetter man så lenge kroppen holder, og oppdager utmattelsen når den allerede har satt seg.
Antakelsen om en sammenheng med interosepsjon, oppfattelsen av kroppens indre signaler, bearbeides mye i forskningen, med resultater som er reelle, men uensartede: et seriøst spor, ikke en ferdig forklaring.
Hva den overlapper med
Aleksitymi er klart hyppigere hos autistiske personer, i en andel som flere oversiktsartikler plasserer rundt halvparten. Den er likevel ikke et autistisk trekk: de fleste med sterk aleksitymi er ikke autistiske, og mange autistiske personer har den slett ikke. En innflytelsesrik og fortsatt omdiskutert hypotese foreslår at en del av de følelsesmessige vanskene som tilskrives autisme, i virkeligheten hører til den aleksitymien som ofte følger med.
Den finnes også i høye andeler ved ADHD, depresjon, angstlidelser og posttraumatisk stress. Derav et nyttig skille: den såkalt sekundære aleksitymien oppstår eller forverres i kjølvannet av en depresjon, et traume eller en sykdom, og kan avta igjen etterpå, mens den såkalt primære formen ligner en grunnleggende måte å fungere på. Bare tiden gjør det mulig å avgjøre det.
To naboer den ikke må forveksles med: anhedoni, tap av glede og ikke tap av ord, og den følelsesmessige avflatingen som visse behandlinger kan framkalle, som er reversibel og bør drøftes med legen som forskriver dem.
... og kjærlighetslivet
Det er der trekket merkes mest, fordi parlivet hviler på et spørsmål som aleksitymi svarer dårlig på: «hva føler du?». Stilt åpent gir det ofte et tomrom, og deretter irritasjon på begge sider.
Det som virkelig hjelper, er sjelden spektakulært. Lukkede spørsmål framfor åpne: et valg mellom to ord, eller å spørre om det heller er tretthet eller irritasjon. Tid: å godta at et svar kommer dagen etter, uten å behandle forsinkelsen som en unnvikelse. Skriften, som lar en lete etter ordene uten vekten av et blikk. Og veien om det konkrete: hva som skjedde, hva som var vanskelig, hva som mangler, framfor navnet på følelsen. Mange par ender opp med å bygge sitt eget ordforråd, iblant en enkel tallskala når ordet ikke kommer: ikke en krykke, men et felles språk.
Selve merkelappen forutsier nesten ingenting av det som teller: verken tilknytningen, troskapen eller evnen til å ta vare på noen. Den sier heller ikke hvem som skal gjøre innsatsen. To symmetriske fallgruver lurer: partneren som blir permanent oversetter og går tom, og den berørte som gjemmer seg bak ordet for ikke å forsøke noe mer. Trekket er dimensjonelt og derfor mulig å arbeide med: det følelsesmessige ordforrådet vokser med trening eller med støtte, langsomt, uten garanti, men sjelden uten virkning.
Når det gjelder å ta det opp, finnes det ikke noe riktig tidspunkt fastsatt på forhånd. Å sette ord på et konkret behov er ofte nok: å si at man trenger tid før man svarer på vanskelige spørsmål, sier mer enn en fagterm lagt på bordet på den første daten.