Forkortelsen er ny i klassifikasjonene, erfaringen den beskriver er ikke ny. Kompleks PTSD (kPTSD) setter navn på det som blir igjen når traumet ikke var en enkeltstående hendelse, men et klima: en gjentatt eller langvarig situasjon som det var vanskelig å komme ut av. Til symptomene på posttraumatisk stresslidelse legges tre varige vansker: reguleringen av følelser, selvbildet og forbindelsen til andre. Det er disse tre dimensjonene, og ikke en antatt alvorlighetsgrad, som definerer kategorien.
Det ICD-11 kaller kompleks PTSD
Kompleks PTSD er en diagnose som er tatt inn i ICD-11, klassifikasjonen til Verdens helseorganisasjon, ved siden av PTSD og atskilt fra den.
I denne klassifikasjonen hviler PTSD på tre grupper: gjenopplevelse i nåtid (påtrengende minner, mareritt, følelsen av at scenen begynner på nytt), unngåelse av det som minner om hendelsen, og en vedvarende følelse av trussel, satt sammen av hypervåkenhet og skvettenhet. Kompleks PTSD rommer de samme tre gruppene og legger til tre andre, samlet under navnet forstyrrelser i selvorganiseringen.
En asymmetri er verdt å kjenne til: DSM-5, den amerikanske klassifikasjonen, har ikke tatt inn kompleks PTSD som en egen diagnose og beskriver i stedet PTSD med dissosiativ undertype. Avhengig av land og av behandlerens utdanning kan altså det samme bildet få ulike navn. Uenigheten gjelder hvor grensene trekkes, ikke den levde virkeligheten.
De tre dimensjonene som kommer i tillegg
- Vansker med følelsesregulering. Følelsene stiger raskt og legger seg langsomt, eller omvendt: en nummenhet, en følelse av å være på avstand fra seg selv. Begge sidene kan veksle hos samme person.
- Varig negativt selvbilde. En vedvarende følelse av å være mindre verdt, skyldig eller uten håp om å repareres. Det er ikke et forbigående dropp i selvtilliten: det er en stabil overbevisning som står imot motbevis utenfra.
- Relasjonelle vansker. Vanskelig å kjenne nærhet, å stole på noen, å bli værende i kontakten. Ofte en tendens til å unngå relasjoner eller trekke seg ut av dem, heller enn å mangfoldiggjøre dem.
Disse tre dimensjonene er ikke karaktertrekk. De ble lært der de beskyttet, og de blir værende etterpå, når de ikke lenger beskytter mot noe.
Hva ordet «kompleks» ikke betyr
kPTSD følger som regel etter et gjentatt eller langvarig traume: vold eller omsorgssvikt i barndommen, vold i parforholdet, utnyttelse, fangenskap, forfølgelse, væpnet konflikt. Fellestrekket er ikke handlingenes art, men at de gjentok seg og at det var umulig å komme unna. Debut i voksen alder er mulig.
Ordet kompleks beskriver formen, ikke alvorlighetsgraden. En såkalt enkel PTSD kan være mer funksjonshemmende i hverdagen enn en kompleks PTSD, og å høre «kompleks» som «mer alvorlig» er den vanligste feilen.
En presisering til: å leve gjennom et langvarig traume fører ikke automatisk til kompleks PTSD, og mange som har vært utsatt, utvikler aldri dette bildet. Motsatt erstatter det ingen utredning å kjenne seg igjen i en liste man har lest på nettet: andre tilstander gir vansker som på avstand ligner hverandre.
Forvekslingen med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse
Det er den vanligste forvekslingen. De to bildene deler følelsesmessig dysregulering, vanskelige relasjoner og et skadet selvbilde, og tidligere traumer er hyppige ved emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Overlappet er reelt, men bare delvis.
Det litteraturen beskriver som særegent: ved kPTSD er selvbildet negativt og stabilt, mens det heller er ustabilt og svingende ved emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Relasjonelt heller kPTSD mot unngåelse og tilbaketrekning, mens emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i større grad organiserer seg rundt frykten for å bli forlatt og rundt intense og skiftende relasjoner, der impulsiviteten har en mer sentral plass. De to diagnosene kan opptre samtidig, og om de beskriver to atskilte virkeligheter er fortsatt aktivt omdiskutert.
Denne forvekslingen har en pris, fordi den drar med seg seiglivede fordommer: forestillingen om at personen «manipulerer», at hun eller han er for ødelagt til å elske, eller at man ikke kommer seg av dette. Ingen av disse påstandene beskriver en diagnose. De beskriver et rykte.
Utredning og behandling
Utredningen hører hjemme hos en fagperson med opplæring i psykotraumatologi. Det finnes spørreskjemaer, blant annet International Trauma Questionnaire som er bygd for ICD-11, men de veileder en samtale uten å erstatte den.
Behandlingen beskrives ofte i faser: først tryggheten og evnen til å regulere det som flommer over, deretter arbeidet med de traumatiske minnene, til slutt en gjeninvestering i relasjoner og arbeidsliv. Om en innledende stabilisering er nødvendig for alle, er også noe fagmiljøene diskuterer.
Flere traumefokuserte psykoterapier brukes. Ett punkt fortjener å bli sagt tydelig, fordi det holder mange igjen i døra: å fortelle traumet i detalj er ingen obligatorisk forutsetning, og når det arbeidet skjer, skjer det i et avtalt tempo. Medisiner, når de tilbys, retter seg mot ledsagende symptomer som søvn eller angst, ikke mot lidelsen selv.
Ingen individuell prognose kan leses ut av diagnosen: disse vanskene svarer på oppfølging, uten dermed å følge en forutsigbar timeplan. Hvis selvmordstanker dukker opp, hører de hjemme hos profesjonell hjelp uten opphold.
... og kjærlighetslivet
Det som setter et par på prøve, er nesten aldri fortellingen om fortiden. Det er mer hverdagslige ting: en plutselig tilbaketrekning etter en vellykket kveld, en reaksjon ute av proporsjon til et tonefall, en mistenksomhet som stiger uten noen påvisbar grunn, et behov for avstand som kommer på verst tenkelige tidspunkt.
Det som hjelper mest, fra partnerens side, rommes i ett ord: forutsigbarhet. Si fra når en plan endrer seg. Komme tilbake etter en krangel i stedet for å forsvinne. Ikke la en taushet bli en gåte som skal tydes. Disse handlingene er verdt mer enn forsøk på analyse, fordi de svarer på det som manglet.
Det er nyttig å skille tilbaketrekning fra likegyldighet: den første er sjelden rettet mot partneren, og å si det rolig når bølgen har lagt seg gjør mer enn å kreve at den aldri kommer tilbake. En partner kan følge noen, men kan ikke være behandlingen: rollen som improvisert terapeut sliter ut begge to.
Når det gjelder tidspunktet for å snakke om det, finnes det ingen regel. Mange foretrekker å snakke om virkningene heller enn om hendelsene: hva som kan utløse en reaksjon, hva som hjelper i øyeblikket, hva som ikke hjelper. Fortellingen tilhører personen selv og personens egen behandling. Etiketten forutsier verken evnen til å elske eller evnen til å holde ut over tid.